Words on the Word
Erik Varden is a monk and bishop, born in Norway in 1974. In 2002, after ten years at the University of Cambridge, he joined Mount Saint Bernard Abbey in Charnwood Forest. Pope Francis named him bishop of Trondheim in 2019.
Please find below a selection of homilies:
Nytt Olavsskrin 
Denne teksten ble skrevet som food til den nye utgave av Lars Roar Langlets og Knut Ødegårds bok Olav den hellige: Spor etter helgenkongen, nå tilgjengelig fra St Olav Forlag
Norges riksvåpen, i bruk siden 1200-tallet, viser en kronet løve som holde Read More
Norges riksvåpen, i bruk siden 1200-tallet, viser en kronet løve som holde Read More
Brutta figura This conversation between Norman Lebrecht and Riccardo Muti is a few years old, but still worth listening to. I love Muti’s account of his stern Neapolitan mother, who considered it bad form to clap at the end of her son’s Read More
Drowning in Data I have found food for thought in this essay by Arianna Huffington, prompted by Pope Leo’s Magnifica humanitas. Speaking of the ‘gospel of Silicon Valley’ she writes: ‘AI is not divine. But it can paradoxically force us to have the conversation Read More
Where’s Consolation? Only in the beauty created
by others is there consolation,
in the music of others and in others’ poems.
Only others save us,
even though solitude tastes like
opium. The others are not hell,
if you see them early, with their
foreheads pure, cleansed by dreams.
That is Read More
by others is there consolation,
in the music of others and in others’ poems.
Only others save us,
even though solitude tastes like
opium. The others are not hell,
if you see them early, with their
foreheads pure, cleansed by dreams.
That is Read More
A Vital Text It has been terrific, these past few years, to see Dom André Poisson’s remarkable text on the prayer of the heart, the best introduction to prayer I know, published in Spanish and Portuguese. As of this summer, there is finally Read More
Alight in Audio ‘What weighs us down now lacks lasting substance. The weight of glory draws us upwards, towards a magnificent, multiple glory. Configured to a full share in Christ’s life, we shall know the patient joy of God who proclaims in Psalm Read More
Olsokvake
Joh. Åp. 1.4-8: Jesus Kristus, det sanndru vitne, den førstefødte fra de døde.
Joh. 5.24-32: Intet kan jeg gjøre av meg selv
Det var her på Stiklestad at Olav Haraldssønn for nesten tusen år siden, etter å ha drømt om himmelstigen, gikk Norges bondehær i møte.
Djerv var han, og myndig. Fra Sigvat Skald vet vi at “Trøndske menn ei torde trosse ørneblikket fra hans øye”. Derfor var det vel også at Torstein Knarresmed hugget Olav først med øks nedpå kneet — så slapp han å møte kongens blikk.
Torsteins var det første av tre sår som ble Olavs bane. Da kongen fikk det, “lente han seg opp til en sten, kastet sverdet og gav seg Gud i vold”. Det skjedde ved tre-tiden en sommerdag; men et underlig mørke lå over Verdalen da, lik det som hadde knuget Jerusalem nesten tusen år før, da Kristus, Herren, utåndet på korset under hvis merke Olavs hær var skridt frem. Tore Hund stakk den våpenløse kongen med spyd i maven, under brynjen. Så hogg Kalv ham på halsen, og Olav falt.
Det var likeledes her på Stiklestad at ryktet om Olavs hellighet fikk hold. Det skjedde samme dag, i samme oppstyr, omgitt av samme aktører.
Første vitne er Tore Hund, nettopp, en av banemennene. Da Tore, som aktet kongen for hva han hadde vært, tross alt, gikk for å bre et klede over liket, så han at Olav “var rød i kinnene som om han sov, og ansiktet var lysere enn det var mens han levde”. Et stygt sår Tore hadde fått på hånden fikk Olavs blod på seg; innen natten var det grodd. Tore var slik den første, sier Snorre, “til å hevde at kongen var hellig”.
Tore bærer nærmest et preg av Longinus, soldaten som gjennomboret Jesu side, men så kom til tro og sa: “Sannelig, han var Guds Sønn”. Longinus forlot den romerske armé og ble eneboer. Om Tore blir det sagt at han valfartet til Jorsal. Før vi avfeier den beretningen som touill, skal vi merke oss at Tore visst aldri dro hjem til sitt gods i Troms, selv om han var kronet med seierskrans. Noe var åpenbart skjedd. Fra Stiklestad smetter han ut av krøniken, inn i en indre prosess.
At Tore var et lite trolig vitne, gjør ham ikke mindre, men mer troverdig. Et vitnesbyrd som går på tvers av en holdning du har hatt, en mening du har stått for, som du har revurdert, fordrer karakter. Det skal mot til for å si: “Jeg tok feil.” Sjelden hører vi politikere, for eksempel, ytre seg slik. Selv spektakulære fall ledsages nå til dags stort sett av selvrettferdige litanier med omkvedet, “Jeg gjorde det jeg mente var rett”. Det anses som for pinlig å si, i en samtidig verdslig sammenheng: “Jeg er skyldig, og jeg angrer”.
Kristent sett, er saken en annen. Der er angeren et adelsmerke. Ja, en kristen er én som kan vitne om rettede vrangforhold, som endelig har sluppet illusjonen om sin egen rettferd, som vet hva det vil si å begynne et nytt liv tuftet på tilgivelse og miskunn.
Helligheten Tore så i Olav gikk ikke på idealisering, sånn plutselig, av kongens liv. Det ville ha vært falskt. Det Tore innså kvelden etter slaget, var at Olav stod for mer enn ideologi. Hans livskamp begrenset seg ikke til territorialkonflikt. Olav var stadfestet i et nytt begrep om hva tilværelsen handler om, om meningen med og målet for livet.
Korset på Olavs banner var ingen formalitet. Det var en bekjennelse. Han hadde på sett og vis budt verden farvel: Det er meningen med himmelstigevisjonen. Ikke at Olav foraktet verden. Han forble en for konkret og sanselig mann til dét. Men han hadde fått innse at tiden er bærer av evighet samt at håndfaste ting peker utover seg selv. Derved var et større begjær født i ham, en elsk lik den Skriften taler om, sterkere enn døden.
Tore må ha været noe av denne kjærlighetens dødsoverskridende kraft ved synet av Olavs liks styrkede livaktighet. Slik fikk hans eget liv en ny, helbredende vending.
Å bli hellig er ikke å bli noe annet dét man er. Nei, en hellig kvinne eller mann er blitt seg selv helt, ikke etter egen oppskrift, men i følge Guds kall, for han, Pottemakeren, vet nå bedre enn vi, skapt av jordens muld, hva slags form vi er ment å nå. Det er noe et verdslig samfunn sliter med å skjønne.
Derfor kom Dagbladet i harnisk nylig, da det ble gjort kjent at en prosess for muligens å saligkåre Sigrid Undset er satt i gang: “en norsk forfatter fra moderne tid”, skrev redaktøren indignert, “burde [ikke] utsettes for religiøs dyrkelse”, som om det gikk imot forfatterforeningens vedtekter. Undset, skrev han, var “steil og uforsonlig […] et menneske som andre mennesker”. Bemerkningen var vel tenkt som et indisium for saligkåringsudyktighet. Men det er tvert imot.
Det vi elsker hos Undset er ikke et KI-aktig glansbilde, formfullendt, kanskje, men desinkarnert; vi ærer henne for lidenskapeligheten hun balet med, som lot henne skape og bli til noe, som Guds formende hånd etterhvert gjorde til noe helt og skjønt. “Ingen er god uten Gud”, sier Sira Eiliv på siste side av Kristin Lavransdatter, når hovedpersonen nettopp er død, “og intet godt kan vi gjøre uten ham.” Undset skrev av erfaring. Men med Gud, det visste hun også, er alt mulig; med Gud kan sågar et menneskelivs motstridende aspekter forsones til et fruktbart, originalt og vakkert hele. Det kan bli forbløffende Kristuslikt.
Synet av noe slikt må ha forekommet for Tore Hund her på Stiklestad den 29. juli 1030.
I tilbakeblikk, næret av tradisjonen, ser vi det klarere; men det forblir paradoksalt. Olav, lik Undset, er en usannsynlig helgen. Derved blir Guds kraft åpenbar, og vi får av slike forbilder mot til å ta fatt på flokene vi strir med i egne liv. Gud kan frembringe hellighet derutav óg; ja, det vil han.
Til Olsok i 1897 sa Bjørnstjerne Bjørnson: “Olav Haraldsson og Olav den Hellige er ikke den samme”. Han tok feil. Olavs hellighet utraderer ikke mennesket han var fra tå til topp, men fullbyrder det og viser dets hensikt.
Samme vei kalles også dere og jeg til å følge.
Initial fra Flatøyboka som viser Olavs død, fullført omkring 1390. Wikimedia.
Joh. 5.24-32: Intet kan jeg gjøre av meg selv
Det var her på Stiklestad at Olav Haraldssønn for nesten tusen år siden, etter å ha drømt om himmelstigen, gikk Norges bondehær i møte.
Djerv var han, og myndig. Fra Sigvat Skald vet vi at “Trøndske menn ei torde trosse ørneblikket fra hans øye”. Derfor var det vel også at Torstein Knarresmed hugget Olav først med øks nedpå kneet — så slapp han å møte kongens blikk.
Torsteins var det første av tre sår som ble Olavs bane. Da kongen fikk det, “lente han seg opp til en sten, kastet sverdet og gav seg Gud i vold”. Det skjedde ved tre-tiden en sommerdag; men et underlig mørke lå over Verdalen da, lik det som hadde knuget Jerusalem nesten tusen år før, da Kristus, Herren, utåndet på korset under hvis merke Olavs hær var skridt frem. Tore Hund stakk den våpenløse kongen med spyd i maven, under brynjen. Så hogg Kalv ham på halsen, og Olav falt.
Det var likeledes her på Stiklestad at ryktet om Olavs hellighet fikk hold. Det skjedde samme dag, i samme oppstyr, omgitt av samme aktører.
Første vitne er Tore Hund, nettopp, en av banemennene. Da Tore, som aktet kongen for hva han hadde vært, tross alt, gikk for å bre et klede over liket, så han at Olav “var rød i kinnene som om han sov, og ansiktet var lysere enn det var mens han levde”. Et stygt sår Tore hadde fått på hånden fikk Olavs blod på seg; innen natten var det grodd. Tore var slik den første, sier Snorre, “til å hevde at kongen var hellig”.
Tore bærer nærmest et preg av Longinus, soldaten som gjennomboret Jesu side, men så kom til tro og sa: “Sannelig, han var Guds Sønn”. Longinus forlot den romerske armé og ble eneboer. Om Tore blir det sagt at han valfartet til Jorsal. Før vi avfeier den beretningen som touill, skal vi merke oss at Tore visst aldri dro hjem til sitt gods i Troms, selv om han var kronet med seierskrans. Noe var åpenbart skjedd. Fra Stiklestad smetter han ut av krøniken, inn i en indre prosess.
At Tore var et lite trolig vitne, gjør ham ikke mindre, men mer troverdig. Et vitnesbyrd som går på tvers av en holdning du har hatt, en mening du har stått for, som du har revurdert, fordrer karakter. Det skal mot til for å si: “Jeg tok feil.” Sjelden hører vi politikere, for eksempel, ytre seg slik. Selv spektakulære fall ledsages nå til dags stort sett av selvrettferdige litanier med omkvedet, “Jeg gjorde det jeg mente var rett”. Det anses som for pinlig å si, i en samtidig verdslig sammenheng: “Jeg er skyldig, og jeg angrer”.
Kristent sett, er saken en annen. Der er angeren et adelsmerke. Ja, en kristen er én som kan vitne om rettede vrangforhold, som endelig har sluppet illusjonen om sin egen rettferd, som vet hva det vil si å begynne et nytt liv tuftet på tilgivelse og miskunn.
Helligheten Tore så i Olav gikk ikke på idealisering, sånn plutselig, av kongens liv. Det ville ha vært falskt. Det Tore innså kvelden etter slaget, var at Olav stod for mer enn ideologi. Hans livskamp begrenset seg ikke til territorialkonflikt. Olav var stadfestet i et nytt begrep om hva tilværelsen handler om, om meningen med og målet for livet.
Korset på Olavs banner var ingen formalitet. Det var en bekjennelse. Han hadde på sett og vis budt verden farvel: Det er meningen med himmelstigevisjonen. Ikke at Olav foraktet verden. Han forble en for konkret og sanselig mann til dét. Men han hadde fått innse at tiden er bærer av evighet samt at håndfaste ting peker utover seg selv. Derved var et større begjær født i ham, en elsk lik den Skriften taler om, sterkere enn døden.
Tore må ha været noe av denne kjærlighetens dødsoverskridende kraft ved synet av Olavs liks styrkede livaktighet. Slik fikk hans eget liv en ny, helbredende vending.
Å bli hellig er ikke å bli noe annet dét man er. Nei, en hellig kvinne eller mann er blitt seg selv helt, ikke etter egen oppskrift, men i følge Guds kall, for han, Pottemakeren, vet nå bedre enn vi, skapt av jordens muld, hva slags form vi er ment å nå. Det er noe et verdslig samfunn sliter med å skjønne.
Derfor kom Dagbladet i harnisk nylig, da det ble gjort kjent at en prosess for muligens å saligkåre Sigrid Undset er satt i gang: “en norsk forfatter fra moderne tid”, skrev redaktøren indignert, “burde [ikke] utsettes for religiøs dyrkelse”, som om det gikk imot forfatterforeningens vedtekter. Undset, skrev han, var “steil og uforsonlig […] et menneske som andre mennesker”. Bemerkningen var vel tenkt som et indisium for saligkåringsudyktighet. Men det er tvert imot.
Det vi elsker hos Undset er ikke et KI-aktig glansbilde, formfullendt, kanskje, men desinkarnert; vi ærer henne for lidenskapeligheten hun balet med, som lot henne skape og bli til noe, som Guds formende hånd etterhvert gjorde til noe helt og skjønt. “Ingen er god uten Gud”, sier Sira Eiliv på siste side av Kristin Lavransdatter, når hovedpersonen nettopp er død, “og intet godt kan vi gjøre uten ham.” Undset skrev av erfaring. Men med Gud, det visste hun også, er alt mulig; med Gud kan sågar et menneskelivs motstridende aspekter forsones til et fruktbart, originalt og vakkert hele. Det kan bli forbløffende Kristuslikt.
Synet av noe slikt må ha forekommet for Tore Hund her på Stiklestad den 29. juli 1030.
I tilbakeblikk, næret av tradisjonen, ser vi det klarere; men det forblir paradoksalt. Olav, lik Undset, er en usannsynlig helgen. Derved blir Guds kraft åpenbar, og vi får av slike forbilder mot til å ta fatt på flokene vi strir med i egne liv. Gud kan frembringe hellighet derutav óg; ja, det vil han.
Til Olsok i 1897 sa Bjørnstjerne Bjørnson: “Olav Haraldsson og Olav den Hellige er ikke den samme”. Han tok feil. Olavs hellighet utraderer ikke mennesket han var fra tå til topp, men fullbyrder det og viser dets hensikt.
Samme vei kalles også dere og jeg til å følge.
Initial fra Flatøyboka som viser Olavs død, fullført omkring 1390. Wikimedia.
Nytt Olavsskrin
Denne teksten ble skrevet som food til den nye utgave av Lars Roar Langlets og Knut Ødegårds bok Olav den hellige: Spor etter helgenkongen, nå tilgjengelig fra St Olav Forlag
Norges riksvåpen, i bruk siden 1200-tallet, viser en kronet løve som holde en gullskjeftet øks av sølv. Løven står for landets suverenitet. Øksen er Hellig-Olavs.
Olavstradisjonen og norsk identitet er uadskillelige størrelser.
I snart tusen år har nordmenn mer eller mindre eksplisitt forstått seg selv på grunnlag av arven etter Olav Haraldsson.
Hva består så arven i? Med tusenårsjubileet for Stiklestadslaget på horisonten, er spørsmålet kommet til å oppta brede lag av folket.
Et land som for lengst er avkristnet, strever med å fatte hva et kristent martyrium betyr. Og Snorre, blir vi ofte fortalt, han skrev jo så lenge etter at Olav var død. Kan vi i det hele tatt ta sagaen hans for god fisk, eller er den bare full av røkelses-parfymert forråtnelse?
Spørsmålet om sagaens troverdighet er vesentlig, selvsagt, og høyst interessant. Men det er feil å anta at sagaen er eneste, og viktigste, kilde til viten om Olav den hellige. Dét er noe denne storartede boken viser med vitenskapelig stringens og dikterisk dybde.
Det fagre skrinet som huset Olavs kropp i Nidaros, er for lengst gått tapt. Vi har ikke annet enn en håndfull gullflak og edle stener fra det, håndfaste tegn på tapt presens.
Men i Olav den hellige – spor etter helgenkongen har Lars Roar Langslet og Knut Ødegård formet et annet slags skrin gjort av vers og bilder. Der lar Olav seg gjenfinne med troverdig, inkarnert umiddelbarhet.
Arven etter Olav, og sagnene om omsorgen hans for folket, ble ikke først fortalt som lineær historiografi. Budskapet ble formidlet i kvad og sanger, i malerkunst og utskjæringer, i liturgiske tekster.
Det er elektrifiserende å møte helgenkongen i, for eksempel, diktene til Sigvat Skald og Torarin Lovtunge, Olavs samtidige. De hadde sett ham på nært hold; de hadde tenkt grundig gjennom hans livsløp og verk. Og de frembar sin hyllest for folk som nok ville ha gitt dem en susende ørefik, var det bare fanteri og tull, det de kom med.
Langslets og Ødegårds bok er en milepæl i Olavsforskningen, men den har lenge vært et lys satt under en skjeppe. Lite har vært gjort for å formidle dens budskap siden boken først kom ut i 2011. Så er det en fryd at St Olav Forlag nå gir den ut på nytt, med vakker formgivning.
Skal man lese én bok frem imot nasjonaljubileet, bør det bli denne. Her kommer Olav oss nær med sin arv og sin nåværende fordring. Ved å skjelne hvordan Olav ble sett fra mange ulike vinkler i årene etter hans død, er det som om vi får se ham selv.
Også hans egne sanger får vi høre, for helgenkongen var ikke krigsmann bare, han var poet.
“Landsfolk seg lyt bøya”, står det i Geisli, “for den skire Krist-lem/himmel-boren, sæl er/han som vinn hans venskap.” Denne boken lar oss ikke bare oppdage ærverdig kulturarv. Den kan bentfrem føre til vennskap med ham som er arvens levende subjekt.
Illustrasjon fra Olavsskapet i Överenhörna, malt på 1400-tallet. Fra Olav den hellige: Spor etter helgenkongen.
Norges riksvåpen, i bruk siden 1200-tallet, viser en kronet løve som holde en gullskjeftet øks av sølv. Løven står for landets suverenitet. Øksen er Hellig-Olavs.
Olavstradisjonen og norsk identitet er uadskillelige størrelser.
I snart tusen år har nordmenn mer eller mindre eksplisitt forstått seg selv på grunnlag av arven etter Olav Haraldsson.
Hva består så arven i? Med tusenårsjubileet for Stiklestadslaget på horisonten, er spørsmålet kommet til å oppta brede lag av folket.
Et land som for lengst er avkristnet, strever med å fatte hva et kristent martyrium betyr. Og Snorre, blir vi ofte fortalt, han skrev jo så lenge etter at Olav var død. Kan vi i det hele tatt ta sagaen hans for god fisk, eller er den bare full av røkelses-parfymert forråtnelse?
Spørsmålet om sagaens troverdighet er vesentlig, selvsagt, og høyst interessant. Men det er feil å anta at sagaen er eneste, og viktigste, kilde til viten om Olav den hellige. Dét er noe denne storartede boken viser med vitenskapelig stringens og dikterisk dybde.
Det fagre skrinet som huset Olavs kropp i Nidaros, er for lengst gått tapt. Vi har ikke annet enn en håndfull gullflak og edle stener fra det, håndfaste tegn på tapt presens.
Men i Olav den hellige – spor etter helgenkongen har Lars Roar Langslet og Knut Ødegård formet et annet slags skrin gjort av vers og bilder. Der lar Olav seg gjenfinne med troverdig, inkarnert umiddelbarhet.
Arven etter Olav, og sagnene om omsorgen hans for folket, ble ikke først fortalt som lineær historiografi. Budskapet ble formidlet i kvad og sanger, i malerkunst og utskjæringer, i liturgiske tekster.
Det er elektrifiserende å møte helgenkongen i, for eksempel, diktene til Sigvat Skald og Torarin Lovtunge, Olavs samtidige. De hadde sett ham på nært hold; de hadde tenkt grundig gjennom hans livsløp og verk. Og de frembar sin hyllest for folk som nok ville ha gitt dem en susende ørefik, var det bare fanteri og tull, det de kom med.
Langslets og Ødegårds bok er en milepæl i Olavsforskningen, men den har lenge vært et lys satt under en skjeppe. Lite har vært gjort for å formidle dens budskap siden boken først kom ut i 2011. Så er det en fryd at St Olav Forlag nå gir den ut på nytt, med vakker formgivning.
Skal man lese én bok frem imot nasjonaljubileet, bør det bli denne. Her kommer Olav oss nær med sin arv og sin nåværende fordring. Ved å skjelne hvordan Olav ble sett fra mange ulike vinkler i årene etter hans død, er det som om vi får se ham selv.
Også hans egne sanger får vi høre, for helgenkongen var ikke krigsmann bare, han var poet.
“Landsfolk seg lyt bøya”, står det i Geisli, “for den skire Krist-lem/himmel-boren, sæl er/han som vinn hans venskap.” Denne boken lar oss ikke bare oppdage ærverdig kulturarv. Den kan bentfrem føre til vennskap med ham som er arvens levende subjekt.
Illustrasjon fra Olavsskapet i Överenhörna, malt på 1400-tallet. Fra Olav den hellige: Spor etter helgenkongen.
Brutta figura
This conversation between Norman Lebrecht and Riccardo Muti is a few years old, but still worth listening to. I love Muti’s account of his stern Neapolitan mother, who considered it bad form to clap at the end of her son’s concerts. It smacked to her of self-promotion. Even when he was a world-renowned conductor, members of the family would, in the midst of audiences’ raptures, be constrained to keep their hands on their knees, heeding her stern instruction: ‘Non facciamo brutta figura!’ Interesting, too, are his remarks on the relationship between the conductor and the orchestra, almost a little essay on synodality. And his comparison of Wilhelm Tell to the River Tiber. He rounds the conversation off by saying: ‘I have always followed the counsel my teacher gave to me: “Muti, never compromise in music!”‘
Drowning in Data
I have found food for thought in this essay by Arianna Huffington, prompted by Pope Leo’s Magnifica humanitas. Speaking of the ‘gospel of Silicon Valley’ she writes: ‘AI is not divine. But it can paradoxically force us to have the conversation we’ve neglected since the Enlightenment: Who are we, and what truly defines us? Once that conversation begins, AI’s real superpower — personalization — can help us tap into the unique qualities that make us human.’ I am less optimistic than Huffington regarding the potential of AI in this regard. I do, however, agree, with this: ‘AI overtaking us in intelligence lays bare the massive category error we have made in increasingly defining ourselves by our intelligence.’ An insight that often occurs in the writings of the Fathers is the following: the index of true humanity is capacity for compassion, presupposing the winning of the heart. That is a thought to develop and practise. It might make us wise, an inalienably humane quality. As Huffington notes: ‘while we’re drowning in data, we’re starved for wisdom’.
Where’s Consolation?
Only in the beauty created
by others is there consolation,
in the music of others and in others’ poems.
Only others save us,
even though solitude tastes like
opium. The others are not hell,
if you see them early, with their
foreheads pure, cleansed by dreams.
That is why I wonder what
word should be used, “he” or “you.” Every “he”
is a betrayal of a certain “you” but
in return someone else’s poem
offers the fidelity of a sober dialogue.
From the collection Without End by Adam Zagajewski.
by others is there consolation,
in the music of others and in others’ poems.
Only others save us,
even though solitude tastes like
opium. The others are not hell,
if you see them early, with their
foreheads pure, cleansed by dreams.
That is why I wonder what
word should be used, “he” or “you.” Every “he”
is a betrayal of a certain “you” but
in return someone else’s poem
offers the fidelity of a sober dialogue.
From the collection Without End by Adam Zagajewski.
A Vital Text
It has been terrific, these past few years, to see Dom André Poisson’s remarkable text on the prayer of the heart, the best introduction to prayer I know, published in Spanish and Portuguese. As of this summer, there is finally an English version in print, in a handsomely produced, affordable booklet published by the CTS. I stand by what I say in the introduction: ‘I rejoice to recommend this little book with all my heart. It opened my eyes to ‘the boundless riches of Christ’; it pierced my heart with the light of a trust I had previously only known notionally; and it gave me a sense of what it might really mean to profess with the faith of the Church, defined at Nicaea: ‘I believe in the resurrection of the flesh’. It could do this because its author speaks with authority, of things he knows.’ Dom Poisson had a strong conviction that the life of prayer must embrace the whole person. He wrote: ‘Let us not pretend to be pure spirits. We are much better than that. We are children of God.’ For anyone interested, here is a German version, too, translated by a nun of Marienrode.
Odyssey
Everyone’s having an opinion about Nolan’s Odyssey these days. I’ll throw in my tuppence’s worth. Having read several reviews, I went to see it last night with high expectations. I was enthralled. The film is a magnificent achievement. Of course it does not render the complexity of the text or the range of Homer’s characters. That is the fate of any version. Richard Bentley said as much when he told The Odyssey‘s perhaps most famous translator: ‘It is a pretty poem, Mr Pope, but you must not call it Homer.’ What Nolan does is to show why the epic matters, why the image of Scylla and Charybdis, or of Penelope’s loom, still form our consciousness; why the names of Eurycleia and Eumaeus fill us with tenderness; why the thought of Circe (terrifically dramatised) makes us shudder. He renders the text’s urgency. The typology of a civilisation dying is laboured, yet it does touch a presently raw nerve. Therefore I’m happy to indulge it. It makes you think. And it makes you want to re-read Homer. Had I not had to make an early start this morning, I’d have stayed up late into the night, The Odyssey in hand. A film producing such an effect may, I think, be called a success.
Alight in Audio
‘What weighs us down now lacks lasting substance. The weight of glory draws us upwards, towards a magnificent, multiple glory. Configured to a full share in Christ’s life, we shall know the patient joy of God who proclaims in Psalm 90, ‘I am with him in tribulation.’ He also says: ‘My delight is to be with the sons of men.’ ‘Oh Emmanuel,’ Bernard responds: ‘God with us!’ He adds: ‘Hail, full of grace, the Lord is with you,’ delicately outlining the Marian character of graced growth into authentic Christian maturity. God knows what we desire and thirst for, what is truly to our liking. We must not settle for too little. We must know, and proclaim, in whose image we are made, what greatness we are capable of.’
From Alight with Hidden Glory, which today, on the feast of Our Lady of Mount Carmel, is launched as an audiobook.
From Alight with Hidden Glory, which today, on the feast of Our Lady of Mount Carmel, is launched as an audiobook.