MissionFor almost a century, the Missionaries of the Holy Family have had a special care for the Catholic community in the Prelature of Tromsø. The Fathers who came in 1931 were predominantly German; now it is the Polish province that Read More
PremonitionsI love this painting which graces the public church of the Carmel in Tromsø. It was done by Guro Giske, who entitled it ‘Mary, Premonitions’. The shade of blue evokes the glow of ‘the blue hour’ that is a feature Read More
FossilAny reader of Scripture, anyone whose life is paced by the liturgy, is used to living within a long chronological continuity. The life of Christ our Lord, the voyages of Paul, the Psalms of David, and even the creation and Read More
MannI first encountered Hanns Zischler on the screen as the ambiguous Captain von Lerenau in Europa Europa. He was eerily credible as Klaus Barbie in La Traque and as the amiable forger Hans, an unlikely Mossad agent, in Spielberg’s Munich. Read More
MissionFor almost a century, the Missionaries of the Holy Family have had a special care for the Catholic community in the Prelature of Tromsø. The Fathers who came in 1931 were predominantly German; now it is the Polish province that provides us with priests, men of courage and generosity, who continue to do much to build up the Church both materials and spiritually. Last year Mateusz Rodziejczak produced this cinematographical account of a remarkable mission. The dialogue is in Polish, but the images speak for themselves, and need no subtitles.
Ulrik Sverdrup-Thygeson RIPRom 14.7-9: Ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Joh 14.1-6, 27: Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. I møte med døden, synger Kirken om fred. Det gjør den enten den avdøde var gammel og grå, mett av dage, eller et lite barn; enten døden fant sted i en veloppredd seng med elskede mennesker omkring, eller isolert kaotisk i en skyttergrav. Requiem! Ordet vekker assosiasjoner av trøst selv hos de mest kirkefjerne. Mozart, Verdi, Fauré har gitt Requiem-messen musikalske uttrykk som er blitt til allemannseie. Lett kan vi glemme å bemerke hvor paradoksalt det faktisk er å besynge døden med en grunntone av håpefull ømhet. Menneskelig sett er døden opprivende, også når den er ventet. For en ærefrykt vi føler ved et dødsleie! Den døende kan være bevisstløs, men er åpenbart til stede. Så kommer døden. Og med ett er vi oss et tydelig fravær bevisst. På norsk sier vi at en døende “går bort”. Uttrykket er egentlig ikke så dumt. Det er heller ikke så dumt å snakke om “de etterlatte”. De blir stående igjen der ved veiskillet, i avmakt. Opplevelsen kan frembringe dype reaksjoner av sorg, opprør, sinne. Og tross alt synger vi om fred? I evangeliet utgår freden fra et dobbelt utgangspunkt. Det første har med en viljeshandling å gjøre. “La ikke hjertet bli grepet av angst”, sier Jesus. Angst lammer. Når andre vil mestre oss, prøver de å gjøre oss redde. Men angsten er ikke determinert. Vi kan, i forbausende stor grad, nekte angsten adgang til vårt sinn. Vi gjør det ved å anerkjenne ting som de er: “Se, nå er jeg her. Nå er det sånn.” Det reelle kan vi hanskes med; det er det fantastiske som skremmer. Utgår vi fra kjens-gjerninger, kan vi ta overlagte valg. Følelsen av å stå fanget kommer fra forestillingen om at det som er burde være annerledes. For å gå døden fredfullt i møte, må vi godta den som en del av livet. Vi trenger hverken å usynliggjøre den eller å jåle den til. Vi må kun kunne se den i øynene som noe som kommer til oss, noe som blir oss gitt. Det andre evangeliske utgangspunkt for fred, er tro: “Tro på Gud og tro på meg!” Tro er gjerne et plundrete begrep for nordmenn. Det er en snodig følge av reformasjons-tidens krangler at “tro” kan fremstå som den ypperste form for gjerning. Vi vet vi må tro, at frelse forutsetter tro. Men hvem vet om vi tror nok, om vår tro når den foreskrevne renhet? Vi kjenner eksempler fra litteraturen, muligens også fra livet, av folk som drives til grensen av vanvidd ved slik spørring. Så kan det være greit å få et bibelsk perspektiv på saken. Det Nye testamentes ord for “tro”, pistis, betyr også “tillit”. Å “tro” på bibelsk vis er ingen ensom bestrebelse. “Tro” betyr besluttsom visshet om at Én holder sin hånd over og under meg, slik at jeg kan ferdes, og stå, trygt. “Bakfra og forfra omgir du meg”, står det i en Davidsalme; “Tar jeg morgenrødens vinger, vil jeg bo ved havets ytterste grense, så fører også der din hånd meg, din høyre hånd holder meg fast.” Slik arter bibelsk tro seg. Den bygger, for det første, på et gjennomtenkt og rasjonelt Gudsbegrep, næret av Skriften og teologisk vitenskap. For det annet, baserer den på oppmerksom iakttagelse av andres liv. Helgenenes vitaer er viktige for oss fordi de viser, i myldrende mangfold, hvordan tro får konkret form i svært ulike sammenhenger, så kan vi finne en brukbar rettesnor for eget trosliv. For det tredje, næres slik tro av erfaring. Jo lenger vi lever, jo klarere sanner vi at det saktens stemmer: Gud er trofast; derfor kan, får jeg tro. Ureddhet og tillit: det er ikke vanskelig å gjenkjenne Ulrik i disse egenskapene Mange her har kjent ham langt lenger enn jeg. Dere får se om dere er enige; selv kan jeg knapt forestille meg Ulrik oppkavet. Sindig var han, og regelrett. Han kalte en spade en spade. Iblant fremstod spaden for andre annerledes enn for ham; det syntes han var en real sak. Men han utgikk fra det han så. Døden hadde han tatt mål av. Han snakket udramatisk om den — med respekt, men også et velgjørende snev av ironi, også mens han ennå virket helt frisk, i uforskammet god form for sin alder. Han visste, simpelthen, at han ikke lenger var ung, og at døden var neste epokale overgang. Hans lune realisme skapte, uten store ord og fakter, en lunhet omkring ham. Den var til velsignelse. Ulriks tro var usentimental. Det betyr ikke at den var følelsesløs. Hvor kjær hans katolisisme var ham, gav han uttrykk for iblant, nesten litt overraskende for en så privat mann. Også her handlet det om å si ting som de er. Ved ettertanke og erfaring hadde Ulrik fastslått at tilværelsen ikke er meningsløs; at livet har en retning, et mål; at vi bæres av en veldig Kraft som mener det godt med oss; at denne Kraften har gitt seg til kjenne i Jesus Kristus, som vi derfor, uten å tape et grann av verdighet, kan kalle “Herre”. Ulrik, velbevandret i de formelle forutsetninger for verdslig samfunn, var kommet til at slik anerkjennelse er forutsetningen for et endelig fellesskap som overgår grenser i tid og rom, hvor døden er en formell prosedyre uten definerende makt. Er det sånn, ja, da får man si det — det var en Ulriksk tilnærming — så får andre modent beslutte om de vil ta del i fellesskapet eller ikke. Like Ulriksk var aktelse for andres frihet. Uredd og tillitsfullt fór han inn i evigheten, Ulrik, full av takknemlighet. Kort tid før han døde, skrev han til meg fra sykehuset. “Har det kongelig — kongelig!” Adverbet var gjentatt. Med Tone og familien rundt seg, omsorgsfullt pleiet, brøt han fredfullt opp slik han fredfullt hadde bygd sin hytte på jord, som om ferden gjennom døden bare var en noe annerledes skitur. Sekken, den var planmessig pakket for lengst. Veien visste han. Fred lyser vi over Ulriks minne! Vi ber om at han nå får glede seg for den evige Konges åsyn. Amen.
PremonitionsI love this painting which graces the public church of the Carmel in Tromsø. It was done by Guro Giske, who entitled it ‘Mary, Premonitions’. The shade of blue evokes the glow of ‘the blue hour’ that is a feature of winter in Tromsø, occurring when light is reflected off the snow and sea, reminding us that the austerity of a long Norwegian winter is an image, somehow, of the Marian mystery of patience, exercised in the certainty that life will conquer death and light will pierce darkness. The image of Mary as Star of the Sea is especially suggestive in the north, where the night sky for much of the year is a feature also of daytime. Perhaps that is why Grieg came up with one of the most beautiful settings of the ancient poem.
FossilAny reader of Scripture, anyone whose life is paced by the liturgy, is used to living within a long chronological continuity. The life of Christ our Lord, the voyages of Paul, the Psalms of David, and even the creation and fall of Adam and Eve are somehow contemporary with us, brought close by that relativisation of time that faith enables, and indeed presupposes. On Svalbard I was given a tangible reminder that even such antiquities are really rather recent. Before leaving, I was given this lovely fossil of an ammonite. It is, give or take a few millennia, some 40 million years old. I cannot begin to understand what such a time span means; but I do see that it puts much that seems to us present emergency into perspective. I shall keep the ammonite on my desk, as a reminder.
MannI first encountered Hanns Zischler on the screen as the ambiguous Captain von Lerenau in Europa Europa. He was eerily credible as Klaus Barbie in La Traque and as the amiable forger Hans, an unlikely Mossad agent, in Spielberg’s Munich. Now you can see him as Thomas Mann in Paweł Pawlikowski’s Fatherland, a brilliant account of Mann’s journey to Weimar in 1949, to receive the Goethe Prize. The Nobel laureate thought this foray into the Soviet-occupied East a unifying, grandly European gesture. In fact it embroiled him as a pawn in a political game. Mann’s mixture of egotism and humanity is rendered in a way that seems to me accurate. Chilling is his response to the news of his oldest son’s suicide. With intelligence and tact, Pawlikowski develops the theme of Mann’s ambivalence in such a way that viewers are brought to consider, uncomfortably, the relative purity of their own motivations. In a recent interview, Zischler spoke of his engagement with the role. He says he would count it among the three or four most consequential of his career. That is a big statement, coming from one of our time’s best actors.
Home
Today we celebrate the feast of St. Teresa of Calcutta. St. Teresa known as “Mother Teresa” dedicated her life to helping the sick and the poor and founded The Missionaries of Charity Order. She was beatified by Pope John Paul II Read More 10 Likes
Today we remember St. Mac Nissi (or Oengus) When he was born, Oengus was baptised by St. Patrick at a Holy Fountain that sprang from the earth. He studied under St. Patrick and his disciples growing up, and was gifted with Read More 2 Comments
Today we celebrate St. Gregory the Great, pope and doctor of the Church St. Gregory the Great, Roman noble who was Prefect of the City before becoming a monk. As pope, he established a pattern for the papacy in years Read More 1 Comments
Conducted Holy Hour of Eucharistic Adoration Led by Fr. John Keane , Director of Eucharistic Adoration Holy Hour St. Patrick's Church, Fermoy - Monday 21st September Rosary at 7pm Eucharistic Adoration at 7:30pm It will be an hour of resting with Jesus, asking Him Read More 2 Comments
In Midleton recently. Absolutely beautiful Holy Hour . God Bless you Fr Keane.A wonderful preacher.🙏🙏Every every success to you i loved loved it in castledermot
East Cork Camino of Faith, Hope and Friendship The third stage of the inter-parish Camino takes place on Saturday 5th September from Castlemartyr to Ballintotis. This stage will be guided, and pilgrims are asked to stay together as a group Read More 1 Likes
