Brutta figuraThis conversation between Norman Lebrecht and Riccardo Muti is a few years old, but still worth listening to. I love Muti’s account of his stern Neapolitan mother, who considered it bad form to clap at the end of her son’s Read More
Drowning in DataI have found food for thought in this essay by Arianna Huffington, prompted by Pope Leo’s Magnifica humanitas. Speaking of the ‘gospel of Silicon Valley’ she writes: ‘AI is not divine. But it can paradoxically force us to have the conversation Read More
OlsokWisdom 10.10-14: Wisdom unmasked the lie. James 1.2-12: May your steadfastness come to fruition. Matthew 16.24-28: He must take up his cross and follow me. The words given us in the Gospel — telling to take up our cross, asking what it profits a man to gain the world if he forfeits his life — were uttered after Jesus had declared to the Twelve that he would go up to Jerusalem to suffer much and be killed. It doesn’t work, then, to interpret them in a merely symbolic way — regrettably, we might say, for the standard they set is tremendous. But this is how it is: the concrete exigence of Christianity is inevitable. Faith cannot be reduced to vaguely referenced ‘values’ or to a cultural relic. Christians are women and men who live according to Jesus’s commandments and example, grafting their existence into his. And the saints? They are people who, in their specificity, reflect the truth of Jesus clearly enough for their history to nurture Christian insight and the resolution of Christians to follow their Lord to the end. This is how the story of St Olav was read, recited, and sung in this land for centuries. It left its mark on art, on our landscape, on unifying rituals. We don’t have that sort of thing anymore. There’s hardly a single story, now, that everybody knows, that can be told by multiple voices around a camp fire as we savour the singular pleasure of hearing told, in canonised form, a tale we know by heart. In so far as we gather at all round camp fires, we all wear earplugs in order to listen undisturbed to our personalised list of podcasts. The story of Olav was to medieval Norway what the Odyssey was to people of the ancient world. Homer’s epic lived in shared remembrance. Whether you found yourself in Athens, Rome, Alexandria or Carthage (or were ploughing the wine-dark sea), you could cite the Sirens’ song or Penelope’s loom and people around you understood. They understood not chiefly because they had sweated over Homeric vocab, but because the Odyssey had become a hermeneutic key to their own lives. The Sirens stood for temptations that appear irresistible though we know they will lead to destruction, temptations I dare say we have all known? Penelope stood for determined hope in all-encompassing inner darkness, again a pan-human predicament. By going deep into Homer, one could encounter new depths in oneself and a path to human fellowship. In a like manner the skaldic poetry and sagas that spoke of Olav were objects of careful scrutiny. In his baptism, people saw an image of their own part in the new and eternal covenant; his sea voyage represented loyalty to a vocation, the battle of Stiklestad free abandonment in death. One might recognise oneself not only in Olav’s victories, but also in his battles and occasional defeats. The picture of him trampling underfoot a cunning serpent carrying his own facial features shows that Olav’s constant conflict with his own pride was a source of consolation. If Olav had to fight in this way, surely I can fight my own battle, trusting that my poisonous pride can be vanquished if only I entrust myself, again and again, to the mercy and meekness of Christ Jesus. The saints do not represent a world of pretence, but a world in which the real can be faced as it is, not least when it hurts. An historian I know recently told me something that, in this regard, gave me food for thought. She had been working in the archives of C.S. Lewis. We associate Lewis with Aslan, Narnia, and Christian apologetics. We risk forgetting that he was by profession a medieval scholar, with massive competence in the field. My acquaintance had had occasion to study Lewis’s personal copy of Heimskringla. His annotations are mainly of a technical nature, with one notable exception. It concerns the scene from Stiklestad in which Tormod Kolbrunarskald, badly wounded, must withdraw from combat. In a shed nearby he finds a number of Olav’s other allies mutilated. The sight is terrible, the sound of it fierce. A tough fellow tells Tormod: ‘All this howling and screaming is bad; it is a great shame that brisk young men cannot bear their wounds: the king’s men have done bravely today, but they bear their wounds ill.’ In the margin Lewis had noted ‘A C.C.S.’. Is it a reference to a learned treatise on war wounds in the eleventh century? No. Remember, Lewis had been a soldier in the First World War. In April 1918, aged nineteen, he received a piece of shrapnel in his chest. He carried it for 26 years, until it was removed by surgery in 1944, having moved too near to his heart. As for the soul-wound, Lewis carried it with him to the grave. In the jargon of warfare, a ‘C.C.S’ is a Casualty Clearing Station, a tent rigged near the battlefield where a surgeon designates those among the wounded who stand a chance of survival, so merit the risk of transport, and those for whom nothing can be done except to place a comforting hand on their forehead. The fear, stench, and racket of such places are known to us from the war poetry of Wilfrid Owen and Gerrit Engelke. It is moving to imagine Lewis, sitting peacefully in Oxford with his pipe, a gas fire, and a teapot within reach, perceiving an echo of this ancient trauma in Snorre’s description of the Battle of Stiklestad. The saga enabled him to face again, and possibly better to understand, the limits of courage, the impact of wounds sustained, lasting vulnerability. In the skalds’ poems, the Battle of Stiklestad is linked with light, the way Homer’s account of the fall of Troy is described as ‘glorious’. The terrible costs war incurs, the weeping and wailing, are not abstracted; but we are shown that even awfulness can acquire a beautiful aspect retrospectively, when it effects something good. Our Lord’s passion on Calvary was, in realistic terms, revolting; yet Giotto did depict it truly when he painted it as taking place in peaceful symmetry, surrounded by choreographed angels. God, who, on the first day of creation, called light out of darkness and bade chaos recede, can to this day order our missteps, forgive our sins, cure our diseases, and consecrate our lives, if only we commit ourselves to him utterly. The Cross he summons up to take up may seem materially overwhelming. But if we bear it enlightened by his Paschal sacrifice it will be luminous, light, and eucharistic. That is what the saints evidence, what St Olav teaches us. His story rightly understood is the story of what we ourselves are and can become. In Christ’s name! Amen.
OlsokvakeJoh. Åp. 1.4-8: Jesus Kristus, det sanndru vitne, den førstefødte fra de døde. Joh. 5.24-32: Intet kan jeg gjøre av meg selv Det var her på Stiklestad at Olav Haraldssønn for nesten tusen år siden, etter å ha drømt om himmelstigen, gikk Norges bondehær i møte. Djerv var han, og myndig. Fra Sigvat Skald vet vi at “Trøndske menn ei torde trosse ørneblikket fra hans øye”. Derfor var det vel også at Torstein Knarresmed hugget Olav først med øks nedpå kneet — så slapp han å møte kongens blikk. Torsteins var det første av tre sår som ble Olavs bane. Da kongen fikk det, “lente han seg opp til en sten, kastet sverdet og gav seg Gud i vold”. Det skjedde ved tre-tiden en sommerdag; men et underlig mørke lå over Verdalen da, lik det som hadde knuget Jerusalem nesten tusen år før, da Kristus, Herren, utåndet på korset under hvis merke Olavs hær var skridt frem. Tore Hund stakk den våpenløse kongen med spyd i maven, under brynjen. Så hogg Kalv ham på halsen, og Olav falt. Det var likeledes her på Stiklestad at ryktet om Olavs hellighet fikk hold. Det skjedde samme dag, i samme oppstyr, omgitt av samme aktører. Første vitne er Tore Hund, nettopp, en av banemennene. Da Tore, som aktet kongen for hva han hadde vært, tross alt, gikk for å bre et klede over liket, så han at Olav “var rød i kinnene som om han sov, og ansiktet var lysere enn det var mens han levde”. Et stygt sår Tore hadde fått på hånden fikk Olavs blod på seg; innen natten var det grodd. Tore var slik den første, sier Snorre, “til å hevde at kongen var hellig”. Tore bærer nærmest et preg av Longinus, soldaten som gjennomboret Jesu side, men så kom til tro og sa: “Sannelig, han var Guds Sønn”. Longinus forlot den romerske armé og ble eneboer. Om Tore blir det sagt at han valfartet til Jorsal. Før vi avfeier den beretningen som touill, skal vi merke oss at Tore visst aldri dro hjem til sitt gods i Troms, selv om han var kronet med seierskrans. Noe var åpenbart skjedd. Fra Stiklestad smetter han ut av krøniken, inn i en indre prosess. At Tore var et lite trolig vitne, gjør ham ikke mindre, men mer troverdig. Et vitnesbyrd som går på tvers av en holdning du har hatt, en mening du har stått for, som du har revurdert, fordrer karakter. Det skal mot til for å si: “Jeg tok feil.” Sjelden hører vi politikere, for eksempel, ytre seg slik. Selv spektakulære fall ledsages nå til dags stort sett av selvrettferdige litanier med omkvedet, “Jeg gjorde det jeg mente var rett”. Det anses som for pinlig å si, i en samtidig verdslig sammenheng: “Jeg er skyldig, og jeg angrer”. Kristent sett, er saken en annen. Der er angeren et adelsmerke. Ja, en kristen er én som kan vitne om rettede vrangforhold, som endelig har sluppet illusjonen om sin egen rettferd, som vet hva det vil si å begynne et nytt liv tuftet på tilgivelse og miskunn. Helligheten Tore så i Olav gikk ikke på idealisering, sånn plutselig, av kongens liv. Det ville ha vært falskt. Det Tore innså kvelden etter slaget, var at Olav stod for mer enn ideologi. Hans livskamp begrenset seg ikke til territorialkonflikt. Olav var stadfestet i et nytt begrep om hva tilværelsen handler om, om meningen med og målet for livet. Korset på Olavs banner var ingen formalitet. Det var en bekjennelse. Han hadde på sett og vis budt verden farvel: Det er meningen med himmelstigevisjonen. Ikke at Olav foraktet verden. Han forble en for konkret og sanselig mann til dét. Men han hadde fått innse at tiden er bærer av evighet samt at håndfaste ting peker utover seg selv. Derved var et større begjær født i ham, en elsk lik den Skriften taler om, sterkere enn døden. Tore må ha været noe av denne kjærlighetens dødsoverskridende kraft ved synet av Olavs liks styrkede livaktighet. Slik fikk hans eget liv en ny, helbredende vending. Å bli hellig er ikke å bli noe annet dét man er. Nei, en hellig kvinne eller mann er blitt seg selv helt, ikke etter egen oppskrift, men i følge Guds kall, for han, Pottemakeren, vet nå bedre enn vi, skapt av jordens muld, hva slags form vi er ment å nå. Det er noe et verdslig samfunn sliter med å skjønne. Derfor kom Dagbladet i harnisk nylig, da det ble gjort kjent at en prosess for muligens å saligkåre Sigrid Undset er satt i gang: “en norsk forfatter fra moderne tid”, skrev redaktøren indignert, “burde [ikke] utsettes for religiøs dyrkelse”, som om det gikk imot forfatterforeningens vedtekter. Undset, skrev han, var “steil og uforsonlig […] et menneske som andre mennesker”. Bemerkningen var vel tenkt som et indisium for saligkåringsudyktighet. Men det er tvert imot. Det vi elsker hos Undset er ikke et KI-aktig glansbilde, formfullendt, kanskje, men desinkarnert; vi ærer henne for lidenskapeligheten hun balet med, som lot henne skape og bli til noe, som Guds formende hånd etterhvert gjorde til noe helt og skjønt. “Ingen er god uten Gud”, sier Sira Eiliv på siste side av Kristin Lavransdatter, når hovedpersonen nettopp er død, “og intet godt kan vi gjøre uten ham.” Undset skrev av erfaring. Men med Gud, det visste hun også, er alt mulig; med Gud kan sågar et menneskelivs motstridende aspekter forsones til et fruktbart, originalt og vakkert hele. Det kan bli forbløffende Kristuslikt. Synet av noe slikt må ha forekommet for Tore Hund her på Stiklestad den 29. juli 1030. I tilbakeblikk, næret av tradisjonen, ser vi det klarere; men det forblir paradoksalt. Olav, lik Undset, er en usannsynlig helgen. Derved blir Guds kraft åpenbar, og vi får av slike forbilder mot til å ta fatt på flokene vi strir med i egne liv. Gud kan frembringe hellighet derutav óg; ja, det vil han. Til Olsok i 1897 sa Bjørnstjerne Bjørnson: “Olav Haraldsson og Olav den Hellige er ikke den samme”. Han tok feil. Olavs hellighet utraderer ikke mennesket han var fra tå til topp, men fullbyrder det og viser dets hensikt. Samme vei kalles også dere og jeg til å følge. Initial fra Flatøyboka som viser Olavs død, fullført omkring 1390. Wikimedia.
Nytt OlavsskrinDenne teksten ble skrevet som food til den nye utgave av Lars Roar Langlets og Knut Ødegårds bok Olav den hellige: Spor etter helgenkongen, nå tilgjengelig fra St Olav Forlag Norges riksvåpen, i bruk siden 1200-tallet, viser en kronet løve som holde en gullskjeftet øks av sølv. Løven står for landets suverenitet. Øksen er Hellig-Olavs. Olavstradisjonen og norsk identitet er uadskillelige størrelser. I snart tusen år har nordmenn mer eller mindre eksplisitt forstått seg selv på grunnlag av arven etter Olav Haraldsson. Hva består så arven i? Med tusenårsjubileet for Stiklestadslaget på horisonten, er spørsmålet kommet til å oppta brede lag av folket. Et land som for lengst er avkristnet, strever med å fatte hva et kristent martyrium betyr. Og Snorre, blir vi ofte fortalt, han skrev jo så lenge etter at Olav var død. Kan vi i det hele tatt ta sagaen hans for god fisk, eller er den bare full av røkelses-parfymert forråtnelse? Spørsmålet om sagaens troverdighet er vesentlig, selvsagt, og høyst interessant. Men det er feil å anta at sagaen er eneste, og viktigste, kilde til viten om Olav den hellige. Dét er noe denne storartede boken viser med vitenskapelig stringens og dikterisk dybde. Det fagre skrinet som huset Olavs kropp i Nidaros, er for lengst gått tapt. Vi har ikke annet enn en håndfull gullflak og edle stener fra det, håndfaste tegn på tapt presens. Men i Olav den hellige – spor etter helgenkongen har Lars Roar Langslet og Knut Ødegård formet et annet slags skrin gjort av vers og bilder. Der lar Olav seg gjenfinne med troverdig, inkarnert umiddelbarhet. Arven etter Olav, og sagnene om omsorgen hans for folket, ble ikke først fortalt som lineær historiografi. Budskapet ble formidlet i kvad og sanger, i malerkunst og utskjæringer, i liturgiske tekster. Det er elektrifiserende å møte helgenkongen i, for eksempel, diktene til Sigvat Skald og Torarin Lovtunge, Olavs samtidige. De hadde sett ham på nært hold; de hadde tenkt grundig gjennom hans livsløp og verk. Og de frembar sin hyllest for folk som nok ville ha gitt dem en susende ørefik, var det bare fanteri og tull, det de kom med. Langslets og Ødegårds bok er en milepæl i Olavsforskningen, men den har lenge vært et lys satt under en skjeppe. Lite har vært gjort for å formidle dens budskap siden boken først kom ut i 2011. Så er det en fryd at St Olav Forlag nå gir den ut på nytt, med vakker formgivning. Skal man lese én bok frem imot nasjonaljubileet, bør det bli denne. Her kommer Olav oss nær med sin arv og sin nåværende fordring. Ved å skjelne hvordan Olav ble sett fra mange ulike vinkler i årene etter hans død, er det som om vi får se ham selv. Også hans egne sanger får vi høre, for helgenkongen var ikke krigsmann bare, han var poet. “Landsfolk seg lyt bøya”, står det i Geisli, “for den skire Krist-lem/himmel-boren, sæl er/han som vinn hans venskap.” Denne boken lar oss ikke bare oppdage ærverdig kulturarv. Den kan bentfrem føre til vennskap med ham som er arvens levende subjekt. Illustrasjon fra Olavsskapet i Överenhörna, malt på 1400-tallet. Fra Olav den hellige: Spor etter helgenkongen.
Brutta figuraThis conversation between Norman Lebrecht and Riccardo Muti is a few years old, but still worth listening to. I love Muti’s account of his stern Neapolitan mother, who considered it bad form to clap at the end of her son’s concerts. It smacked to her of self-promotion. Even when he was a world-renowned conductor, members of the family would, in the midst of audiences’ raptures, be constrained to keep their hands on their knees, heeding her stern instruction: ‘Non facciamo brutta figura!’ Interesting, too, are his remarks on the relationship between the conductor and the orchestra, almost a little essay on synodality. And his comparison of Wilhelm Tell to the River Tiber. He rounds the conversation off by saying: ‘I have always followed the counsel my teacher gave to me: “Muti, never compromise in music!”‘
Drowning in DataI have found food for thought in this essay by Arianna Huffington, prompted by Pope Leo’s Magnifica humanitas. Speaking of the ‘gospel of Silicon Valley’ she writes: ‘AI is not divine. But it can paradoxically force us to have the conversation we’ve neglected since the Enlightenment: Who are we, and what truly defines us? Once that conversation begins, AI’s real superpower — personalization — can help us tap into the unique qualities that make us human.’ I am less optimistic than Huffington regarding the potential of AI in this regard. I do, however, agree, with this: ‘AI overtaking us in intelligence lays bare the massive category error we have made in increasingly defining ourselves by our intelligence.’ An insight that often occurs in the writings of the Fathers is the following: the index of true humanity is capacity for compassion, presupposing the winning of the heart. That is a thought to develop and practise. It might make us wise, an inalienably humane quality. As Huffington notes: ‘while we’re drowning in data, we’re starved for wisdom’.
Home
KNOCK NOVENA Help us Spread the Message of Our Lady of Knock FREE Knock Novena Pack €10.00 EUR Help Spread the Message of Our Lady of Knock through this FREE Knock Novena Promotion Pack. Each Pack contains the items below, and your €10 donation Read More
Today is International Friendship Day. We are so thankful for all our friends who are with us in prayer, worship and praise every week, either in person or online. Lord, We treasure our wonderful friends so much. Thank you for their Read More 2 Comments
"You are treasured. You are needed. You are the pillars that this Church is built on." What a day at Knock Shrine! On Sunday, Grandparents from every corner of Ireland gathered in the Basilica for the National Grandparents Pilgrimage, on the Read More 4 Likes
